Åpen

God kveld.

Fra dagens samfunn forventes det at man skal dele alle gode øyeblikk på sosiale medier, mens de mindre gode dagene helst skal gli forbi i stillhet. Du skal sende en Snap til alle kjente når du ler, men for all del ikke når du gråter. På Instagram skal du poste bilder av alt som du får til, men aldri av når du mislykkes. Jeg lever i et samfunn hvor jeg ikke tør å dele at jeg har det vondt, fordi jeg er redd for å bli oppfattet som oppmerksomhetssyk. Jeg er redd for at folk skal tro jeg overdramatiserer. Jeg er redd for å bli misforstått. Men nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg er så ufattelig lei av å skulle gjemme meg fra omverden. Hvis jeg skal få det bedre, så kan jeg ikke lenger skjemmes over den jeg er og hva jeg strever med. 

Jeg har hatt veldig mange gode venner i løpet av oppveksten, og jeg har ikke opplevd å bli mobbet eller utestengt. En god og kjærlig familie har det heller aldri vært noen mangel på. Over middels skoleflink har jeg også alltid vært. Men til tross for at alt har ligget så fint til rette for at ting skulle fortsette utmerket for meg, så begynte jeg for litt over 4 år siden å få det vanskelig. Jeg ble mer og mer deprimert og fikk angst. Den gang forstod jeg ikke så mye av hva det var som egentlig skjedde med meg. Jeg hadde jo et fint liv, så hvorfor følte jeg meg så jævlig? Bølger med skyldfølelse og dårlig samvittighet skyldte inn over meg, fordi jeg visste hvor mye verre mange andre hadde det. Jeg hadde da ingen rett til å klage. Den tankegangen er dessverre noe som fortsatt dveler hos meg den dag i dag. Men på samme vis som at alle kan brekke et ben, så kan også alle bli psykisk syk. Og alle som én fortjener å bli sett, og å få hjelp.

I løpet av de siste årene har jeg hatt både gode og dårlige perioder. Jeg har fått masse hjelp. I over 3 år gikk jeg til ukentlige samtaler på BUP, før jeg i sommer ble overført til voksenpsykiatrien. Akkurat nå er jeg inne i en av mine verre perioder. De siste par månedene har jeg vært innlagt på en psykiatrisk døgnenhet, hvor jeg blir fulgt tett opp. Det er et sted hvor jeg kan slappe av og være meg selv, samtidig som jeg til enhver tid har helsepersonell som passer på meg, når jeg sliter med å passe på meg selv. 

Hvis man vil bli frisk, så er det et helt essensielt steg å erkjenne at man er syk. Og selv om jeg har hatt 4 år på meg, så er det fortsatt tungt. Spesielt tungt er det selvfølgelig, når man for alt i verden skal skjule sykdommen sin for omverden. Jeg har ofte vært uærlig med kjente og kjære om hvorfor jeg ikke kan være med på ting. For aller helst vil jeg jo klare alt som "alle" andre på min alder klarer. Jeg vil klare skolen, jeg vil ha et sosialt liv, jeg vil være i god fysisk form og jeg vil tjene mine egne penger. Men psyken min stopper meg fra å mestre samtlige av de tingene. Når jeg ser på alt jeg ikke klarer, så føler jeg meg så utrolig svak og ikke minst mislykket. Dermed er jeg redd for at hvis jeg er ærlig med folk rundt meg om at jeg sliter, så vil de også oppfatte meg som svak og mislykket. 

Men jeg har et håp. Et håp om at hvis jeg deler dette med omverden, så vil folk møte meg med aksept og forståelse. Kanskje vil det til og med være til hjelp for noen andre, som også lider i stillhet. For jeg er helt overbevist om at det er mange sjeler der ute som holder mye for seg selv. De er kanskje, som meg, redd for å virke svak hvis de deler hvordan de faktisk har det. Det er noe som gjør meg så forferdelig trist. For vi som sliter, vi vet hvor mye styrke det krever for å åpne seg. Og det trenger ikke bare gjelde å åpne seg for offentligheten, slik som jeg gjør nå, men også å åpne seg for en venn, en lærer, et familiemedlem eller en kollega. Til og med det å være åpen med psykologen sin, krever styrke og mot. Det er for de færreste det faller seg naturlig å gjøre seg selv så sårbar, ved å blottlegge seg så totalt. Om man klarer det, så kan jeg garantere at man er alt annet enn svak. 

Det var egentlig alt jeg ville si for denne gang. Ellers vet jeg at jula er ei tung tid for mange. Hvis du er en av dem som har det tungt uten at noen vet om det, så oppfordrer jeg deg til å snakke med noen om det som er vanskelig. Jeg vet at det er innmari skummelt, men det er så slitsomt å sitte med alle negative tanker og følelser alene. Og selv om du kanskje føler deg som det svakeste mennesket i verden, så lover jeg deg at du har mer styrke i deg enn du aner. "You never know how strong you are, until being strong is the only choice you have."

Ha en fortsatt fin lørdagskveld!



 



Mitt navn er Kamilla, jeg er 18 år gammel og kommer fra Tromsø by. Bare de kuleste folkene leser bloggen min.









hits